Ønsker med boken

Om jeg skulle ønske meg en ørliten konsekvens av arbeidet med drømmene og boken, må det være at noen flere begynner å bry seg om de nattlige drømmenes betydning for våre daglige liv, i læring, politikk, innovasjon, kunst, religion og i det kunnskaps- og opplevelsesdrevne arbeidslivet.
Mine 30 år med drøm- blogging har jeg drevet med i ren egennytte – for å avtvinge nattelivet noen hemmeligheter. Jeg føler meg som et stykke trøndersk kvinnenatur i oppbruddets tidsalder, hvor kvinner strekker seg mot andre idealer og andre nevroser enn de Freud undersøkte, uten at fasit fins.
Av hensyn til venner og familie har jeg delvis anonymisert og sensurert materialet jeg bruker, men ikke mer enn at det jeg skriver er pur sannhet; subjektivt opplevd og fortolket, kanskje også skapt.

Om du skal gi deg i kast med dette, bør du interessere deg for intimsfæren. Om du leter på det alminnelige peep-show-nivå; «la oss se hva denne Westvik har for seg», vil du finne både tabubelagte tema og bramfri sex, både i det virkelige liv og i det hinsidige. Drømmer har en skrudd form for (manglende) sensur – de kan kanskje forkle innholdet, forvrenge det, fortette det, fortrykke og forrykke det – men de er også hemningsløst skamløse og frodige.
Drømmer er individuelle og kollektive erfaringer sendt oss fra det mørke ubevisste til vårt våkne lyse sinn. Hvorfor tar vi ikke naturens gratis-streaming fra oss selv til oss selv bedre imot?
Fins det en kollektiv underbevissthet? Drømmer vi de samme drømmene – og enda viktigere; er vi sam-drømte? Det tror jeg.

Vi mennesker er alle vandrende biokjemiske fabrikker og mobile museer; og den zink og magnesium som fins i oss nå var der også i ursuppa. Vi er fremtidsvesener fra outer space, som aldri slutter å overraske andre – og oss selv.
Neste stopp i livet er døden, overgangen til en annen tilstand. Da vil det økosystemet vi er forgå og transformeres. Det urgamle saltvannet fra tidenes morgen som utgjør havet inne i hver eneste celle vil løse seg opp, flomme over sine bredder, sprenge seg gjennom membranene og inn til lyset, hvor språket er ordløst, men umåtelig rikt og velsignet forståelig. Det er kanskje dette jeg lengter etter når jeg kjenner en ubendig trang til å komme «hjem».

Det er mitt utgangspunkt at min evne til å forstå meg selv og egne drømmer er begrenset. Hvor mye tåler vi egentlig å vite om oss selv mens vi lever? Mesteparten av den innsikt vi erverver oss om egen person skjer gjennom dialog og forhandlinger med levende vesener vi omgås. Det er som kjent aldri friksjonsløst å omgås andre, men det er den eneste veien til utvikling – om vi ikke skal være einstøinger, bedrevitere, spinngale eller ukontrollerte anarkister. Ydmykhet og dialog er nøkler til mer innsikt og mindre krig.

Å drømme er paradoksalt nok å våkne; når vi bearbeider og reflekterer, endrer vi i praksis vår praksis og blir mer årvåkne og mottakelige for signaler og mønstre vi ellers ikke merker. Derfor vil du finne betraktninger om kreativ, sosial, emosjonell og erotisk kapital i denne boken om drøm.
Kanskje er det bare musikk, i tillegg til drømmer, som kan fange de dype resonansene og dissonansene som både hvert enkelt menneske og våre kollektive liv blir akkompagnert av.

Det er mitt håp at du som leser mine tekster vil bidra med kommentarer, korreksjoner, egne erfaringer og drømmer, og at du fremfor alt får lyst til å vie egne drømmer mer oppmerksomhet i ditt personlige liv og i samspill med andre; på jobb, på fester, i motgang, i bønn; ja, hver dag; hele tiden. Drømmenes gaver kommer bare til dem som vil åpne pakker.
Vær årvåken og mottakelig; drøm søtt!